Lekeprosjekter eller ryddeprosjekter?

Det er som kjent tre barn og to voksne i dette huset, og det betyr at det til stadighet dukker opp ting på de underligste steder. Vi har faglitteratur (les: bilblader) på do, malerpensler som dukker opp under frokostbordet vårt, en lekehund i kjøkkenskapet (den bråkte så fælt) og man finner gjerne lego til en bil eller to om man skrur fra hverandre sofaen vår. Disse tingene som dukker opp for seg selv på ymse steder kommer på toppen av diverse legoprosjekter, puslespillprosjekter, diskotekprosjekter og vi lager campingplassprosjekter, -gjerne i stua. Husmorvikaren føler for å sette ned foten her nå og stramme inn praksisen. Jeg mener, når de var små så var det helt naturlig at barna var i stuen sammen med voksne, så kom den alderen hvor alt ble dratt inn i stuen av barna selv fordi det var der de voksne er. Nå lures det litt på om ting kommer inn i stuen bare på gammel vane? Så langt i dag har jeg blant annet eskortert Indiana Jones tilbake til Gullet sitt rom, Hello Kitty puslespillet er gjenforent med Prinsessens rosa bokhylle og Bonusen har flyttet parkeringsanlegget tilbake til sitt rom. De er flinke til å rydde selv, men de er jammen flinke til å ha prosjekter gående overalt også!

Undertegnede er dermed klar over at hun løper en viss risiko for å måtte gjøre rede for diverse omplasseringer av prosjekter rundt om i huset. Det får så være. Det kjentes ut som om det var i ferd med å bli flere prosjekter enn godt var her nå, men man er selvfølgelig litt usikker på om dette er helt "riktig" ovenfor de små? Men så spørs det hva som skal vektlegges mest da? En mamma som er i ferd med å bli småsprø, eller de små sine vaner med å invadere stuen 10 ganger daglig med StarWars-lego, Prinsessetelt og pikniktepper?