Livet.

Livet er en dyrebar ting. Ingen eier livet, men den tiden man har på jorden velger jeg å tro at man selv kan være med å utforme. Jeg har alltid latt meg tiltale av tanken om at det er en mening med de tingene som skjer. Noen ganger holder den teorien hardt. For akkurat et år siden i dag satt jeg med mobilen ved siden av meg kontinuerlig. En av mine aller beste venninner hadde fått tilbakefall etter brystkreft noen få år tidligere. Prognosene hennes var ikke bra, og selv om vi lenge håpet at det måtte være noe annet så var det tilslutt bare å innse at det var kreften som herjet i kroppen hennes igjen. Ubarmhjertig, nådeløst og urettferdig! Dagene var vonde, og til slutt innså vi at håpet var ute. Å ikke få bli 40 år, å la den du elsker bli enkemann, å aldri få oppleve å få barn, å lide med sykdom og smerte, -det er vanskelig å finne en mening da. Sent på kvelden 1. juli 2008 kom beskjeden, -det var over. Slutt.

Bare måneder før hun døde stod hun last og brast ved min side. Da var det min mor som var syk og døde av samme diagnose som hun selv. Omsorgen og ordene var mange. Det er ikke alle som har opplevd sorg ennå, som vet hva redsel for neste kontroll er, frykten og usikkerheten, -mange har rett og slett ingen forutsetninger for å forstå. Vi hadde vært gjennom mye sammen og slik ble det også gjennom sykdommen.

Men om man ikke forstår, kan man kanskje lære. At ingen eier livet. Ingen har rett til morgendagen. Ingen andre enn deg selv bestemmer hvordan du vil leve ditt liv. 

Min mor var et rolig og omsorgsfullt vesen. Humor og glimt i øyet. Den som alltid var der. Veggen.

Min venninne delte både av omsorg, hjerte, penger og gode opplevelser. Som en av mange i en stor søskenflokk tok hun vare på de rundt seg og delte av det hun hadde. Raus.

Selv håper jeg at jeg har med meg noe av det disse to menneskene viste meg. At selv om savnet er der kontinuerlig, så har jeg noe med meg fra de videre i livet allikevel. At de lærte meg noe, at de tilførte noe og at de har satt spor etter seg som aldri blir borte.

I disse dager er min 90 år gamle mormor svært syk. Vi er hos henne, men dagene er uforutsigbare og klumpen i magen stor. En ny vegg som snart er borte. Vafler som bare hun kunne lage, samtaler som bare hun hørte, roen som bare var hjemme hos henne. Mormor.

Livet, -og døden.