Om å gi energi og å ta energi.

På min vei i livet har jeg allerede rukket å møte en lang rekke forskjellige mennesker. Det er familie, venner, kollegaer, andre foreldre, naboer, gjennom utvalg, råd osv. Noen ganger føler jeg at jeg blir utsatt for rene energityver, -mennesker som tar mer energi fra en enn de klarer å tilføre. Men, heldigvis blir jeg langt oftere utsatt for det motsatte. Mennesker som gir energi! Mennesker som deler av kunnskap, gleder, sorger, erfaringer, råd, innspill, og som drysser litt ekstra krefter over en når det trengs. Disse menneskene verner jeg hardt om. De er så viktige. Hver på sin måte bidrar de til at jeg er meg, at jeg utvikler meg og ikke stagnerer som person.

Nylig fikk jeg en epost fra en jente jeg sitter sammen med i et utvalg. En epost med hyggelige ord, ønske om en god sommer og positive tilbakemelding til undertegnde (det i seg selv er ikke poenget her;-). Men, det var altså denne eposten som helt overraskende dumpet ned i innboksen min som reddet akkurat den dagen for meg. Og det er her jeg mener det essensielle ligger, -å gi energi. Å tenke over hvordan man omgås andre mennesker. Jeg liker folk som stiller spørsmål, som ikke alltid er enig med meg. Men det er en vesentlig forskjell på det, og på å syte og klage over alt mulig. Noen deler jo ut energi uten å vite det selv, det kan være et smil, et klapp på skulderen, en hyggelig mail, en kopp kaffe eller lignende. Tror mammarollen har gjort meg stadig mer bevisst dette. Hvilken rollemodell er jeg for mine egne barn? Vil man være den energityven, eller er det kanskje langt bedre å være en energigiver? Heia gode ord, søte sms`er, hyggelige mailer og annet fint! Det er faktisk mye opp til en selv hvordan en vil ha dagene, -og ikke minst hvordan en vil at de rundt en skal ha sine.