Livet.

De to siste dagene har vi hatt besøk av et vennepar med deres barn. De bor på en helt annen kant av landet og vi ser de derfor altfor sjeldent. Men, selv om vi ikke treffes så ofte er de stadig med oss i tankene. Det å være foreldre er også en overveldende kjærlighet, og tanken på at det skal skje noe med ens barn er grusom. Dette paret opplevde nettopp dette. Etter å ha blitt brått syk, gikk det kun timer før livet til deres førstefødte var over. Og når man selv er foreldre og opplever gleden, lykken og kjærligheten til barna, går tankene ofte til disse som heretter alltid vil ha et barn for lite. Et barn som aldri fikk oppleve første skoledag, aldri rakk å miste sin første tann, aldri fikk hilse på sine søsken (moren var høygravid da dette skjedde). Den smerten og sorgen det er å miste et barn må være noe av det verste man kan oppleve. En samtale langt ute i natten fortalte om en brutal virkelighet og en situasjon som neppe kan forståes av andre enn de som selv har opplevd det. Hva nå? Veien videre? Hvordan? Hvorfor? Klarer man i det hele tatt å komme videre? Når skal man se at det lysner? Vil man i det hele tatt være i stand til å se det? Vil man klare å føle ikke bare glede, men GLEDE igjen?

De to siste dagene har gjort et stort inntrykk på meg. Det er mange tanker, mange spørsmål, og en enorm ydmykhet for at man selv har sine barn i behold.