Sommerminner.

Vi er på utflukt til Verdens Ende og Moutmarka på Tjøme for å se på bølgene. De var store!

Denne sommeren har vært preget av ustabilt vær og for vår del har det blitt langt færre overnattinger ute i skjærgården enn det vi hadde sett for oss. Det er blitt færre bad, færre krabbefiskekonkurranser, færre "bombehopp" fra båten, færre grillinger ute på øyene osv.

Når jeg tenker tilbake på mine egne barndoms sommere står de for meg som en eneste lang strandtur. I realiteten var det nok neppe slik. Jeg er eldstemann og var nok ikke alltid like interessert i å dra på stranden med mindre søsken, min bror likte seg den gang best i bøkenes verden og søsteren min (som er av den varmblodige sorten) nektet stort sett å ha på klær fra april til oktober frem til hun begynte på skolen. Kan jo tenke meg at vår mor ikke frivillig har gått av gårde med oss til stranden hver eneste dag sommeren igjennom? Det har nok i så tilfelle vært et interessant syn. En furten tenåring, en med nesa i en bok og en søt, liten brunette hylende fordi hun måtte ikles et minimum av anstendighet til tross for sol og varmt vær.....

Men, etterhvert som tiden går så er det jo de fine tingene man husker. Man husker jo ikke bare regndagene hvor man kanskje kjedet seg litt? De dagene da ingen venner var hjemme? De dagene da de voksne måtte gjøre noe annet enn å leke eller finne på annet gøy fra åtte om morgen til ni om kvelden?

Og alt er jo ikke avhengig av sol for å skape gode minner. Det kan like gjerne være en tur ut til havet for å oppleve vindkast i ansiktet og bølger som slår mot oss. Eller kanskje at man leser bok og drikker kakao midt på sommeren. At man kan sove lenge, tusle ut i stuen og få se på tv litt før de voksne står opp? At man kan vekke mamma og pappa med verdens beste koser og våte nusser og spørre om det snart er frokost?

Når de blir voksne håper og tror jeg at dette er med i deres barndomsminner. Uavhengig av hva vi voksne tenker om solen som bare hadde små gjestevisitter.