Livet.

Bildet er tatt på Mølen tre dager etter mamma døde.

For to år siden i kveld sovnet husmorvikarens mamma stille inn. Gullet ble født en fredag i oktober 2000, og påfølgende mandag lå jeg med min førstefødte på barsel mens mamma noen etasjer ned fikk beskjed om at det var kreft som herjet i kroppen hennes. Behandlinger fulgte, hun ble friskmeldt, men høsten 2006 ble det klart at det var spredning allikevel. Det gikk bra en stund, men i september 2007 gikk det brått utforbakke. Tilfeldighetene ville det slik at jeg allerede hadde sagt opp min stilling i banken, og jeg fikk derfor anledning til å være masse sammen med henne på slutten. Det ble lange samtaler, smil, latter og tårer. Mamma hadde et sterkt ønske om å være hjemme og jeg innrømmer gjerne at dette var noen jeg ikke likte. Jeg følte at det ville vært langt tryggere å ha henne på sykehuset. Så feil kan man ta! Hjemmesykepleien var helt enestående og vi fikk all den hjelp vi kunne ønske. Alt var rolig og fredelig, og for oss ble dette så bra som det tross alt kunne bli. Ingenting forble usagt og alle fikk tatt farvel. Men akkurat det med farvel er litt usikkert. Vi føler stadig at vi har besøk av mamma, mor og svigermor (mrT og mamma var perlevenner!) og vi er slettes ikke helt sikre på hvor farvel vi egentlig har tatt med henne? Det virker iallefall ikke som hun har tatt farvel med oss..... Mulig dette er fremmed for mange der ute, tro meg det var det for oss også. Etterhvert har vi allikevel sett oss nødt til å innse at det er langt mer mellom himmel og jord enn vi i dag kan forklare.

Noen dager etter at mamma døde våknet vi til verdens vakreste soloppgang hvor himmelen og sjøen utenfor stuevinduene våre var badet i rosa hvorpå Prinsessen spontant utbryter, "Mamma, mamma se mormor har farget himmelen rosa for oss!!!".